@ I dag er det valg i Nederland, et valg som hovedsaklig er kjent på grunn av mordet på Pim Fortuyn. Nederland er et spesielt land, ikke minst er valgsystemet og de politiske skillelinjene spesielle.
Historisk sett har Nederland hatt sterke konfliktlinjer mellom protestanter, katolikker, sosialister og liberalere. De har imidlertid unngått konflikter gjennom at de ulike grupperignene har bygd opp egne institusjoner innenfor samfunnet. De har prakistisert fredelig sameksistens og er med rette kjent som et av de mest liberale land i verden.
Dette systemet opprettholdes gjennom politiske kompromisser og utbredt samarbeid mellom politiske eliter innen ulike grupper. Valgsystemet er meget spesielt og bidrar til en politisk stabilitet.
Det særegne ved det nederlandske er at hele landet utgjør en valgkrets. I tillegg er det proporsjonall representasjon basert på d’Hondts metode. Det stilles således kun en nasjonal liste for hvert parti, istedenfor lokale geografiske lister som i de fleste andre land.
Den ekstreme graden av proporsjonalitet har to tydelige konsekvenser. Den første er at ingen partier har noensinne klart å få en dominerende posisjon. Får man 30% av stemmene, så får man bare ca 30% av representantene i parlamentet. Dette har ført til at alle partier med ambisjoner om makt har vært nødt til å forhandle seg frem til denne i en helt annen grad enn f.eks. i Storbritannia som utgjør den andre ytterligheten. Dette har bidratt til å redusere konflikter.
Den andre konsekvensen av dette valgsystemet er at det krever svært liten oppslutning for å bli representert i parlamentet. Med en oppslutning på 1% blir man greit representert. Dette fører til mange småpartier, vanligvis er de 150 plassene fordelt på flere enn 10 partier, av og til mange flere. Dette bidrar igjen til å svekke de store partiene da det er lett å bryte ut og overleve politisk. Det betyr også at mange små grupperinger får sine talerør innenfor nasjonalforsamlingen.
Dette kan igjen redusere avmakten hos mindre politiske grupperinger. Det er imidlertid ikke noen absolutt sannhet at et valgsystem med landet som helhet som valgkrets gir et stabilt og fredelig samling, det andre betydningsfulle landet med samme system er nemlig Israel...
Jean-Marie Le Pen har med stor sannsynlighet gått videre til 2. runde av det franske presidentvalget. Resultatet er interessant, men kanskje på andre måter enn det som vanligvis omtales.
Jacques Chriac blir nå fransk president. Det er allerede klart, selv om en valgrunde gjenstår. Dette er et resultat av gårsdagens stemmegivning og det franske valgsystemet. Dette systemet har imidlertid mange spennende sider.
Det franske presidentvalget skjer i to omganger. Første valgomgang er åpen for alle som ønsker å stille. Dersom ingen av kandiatene får minst 50 prosent av stemmene i denne omgangen, så går de to kandidatene med flest stemmer videre til en avgjørende runde. Her vinner den med flest stemmer.
Det eksisterer en utbredt oppfatning blant folk flest om at valgsystem er noe gitt, at det finnes en fasit for hvordan dette skal gjøres. Dette stemmer ikke, hvert enkelt land har et unikt valgsystem og disse har enorme variasjoner. De er resultatet av historiske prosesser og gamle konfliktlinjer i det enkelte land. Og av årelange maktkamper blant de dominerende politiske kreftene.
I de fleste tilfeller er valgsystemet mye viktigere enn selve velgernes stemmegivning. Det er lett å konstruere endringer i et valgsystem som tilsvarer svingninger i velgermassen på flere titalls prosent. Valgsystemer er en del av politisk teori og dette er den første av mange artikler der det blir satt lys på slike.
Det franske systemet passer godt dersom det finnes to store partier og mange små. Det lar alle delta i den første runden. Deretter skjer det virkelige oppgjøret i neste runde mellom de to "skikkelige alternativene". Disse er tradisjonelt et moderat høyreparti og et moderat venstreparti. Det som har skjedd i Frankrike nå er at disse to partiene er blitt så små og et av småpartiene er blitt så stort at et av småpartiene har gått videre.
Siden dette er et ekstremt fløyparti, så er resultatet gitt. Alle Jospins støttespillere og så godt som alle småpartiene vil foretrekke Chirac fremfor Le Pen. Dette skjer uavhengig av om det finnes en tredje kandidat som ville slått både Chirac og Le Pen i en tokandidat kamp. De hadde nemlig bare henholdsvis 20% og 17% oppslutning i første runde. Altså har 63% stemt på andre kandidater. Systemet sikrer altså ikke at et flertall av velgernes preferanser avgjør hvilke kandiater som går videre til andre runde.
Jean-Marie Le Pen er en spennende politisk skikkelse og hans parti har en fargerik historie. De er brune og de er fæle politisk. Det finnes ingen grunn til å ha noen sympati med deres budskap. Deres ekstremisme er relevant fordi det betyr at de ikke kommer til å få mange stemmer utover de som stemte på dem i første runde. Det er imidlertid andre sider som er spennende her, og på mange måter har rettferdigheten her skjedd fyllest siden Frankrike har et valgsystem som konsekvent diskriminerer partier som Front National. La meg forklare det kort historisk, det skyldes den franske valgordningen i forbindelse med valg til parlamentet.
I 1986 hadde Frankrike forholdstallsvalg, partiets representasjon i parlamentet avspeilte andelen stemmer. Front National fikk 9,8% av stemmene og 35 av 577 plasser i parlamentet. Foran valget i 1988 ble valgordningen endret til flertallsvalg. Front National fikk nok en gang 9,8% av stemmene, men på grunn av den endrede valgordningen, fikk de kun 1 representant i parlamentet. Ved valget i 1993 fikk Le Pen og hans Front National 12,9 % av stemmene. Hvor mange representanter tror du dette gav? Ingen! Dette tilsvarer en situasjon i Norge der SV eller FrP får 12,9 % av stemmene uten å komme inn på Stortinget.
Hvis du synes det ville vært urettferdig, så bør du også mene at Front National har blitt utsatt for valgsystemsk urettferdighet. Man kan faktisk med en viss troverdighet si at rettferdigheten nå har skjedd fyllest, og at de etablerte har fått ris til egen bak. Kanskje var det sunt at Front National for en gangs skyld ble favorisert og ikke diskriminert p.g.a. valgordningen?
Det er alltid spennende når endringer i velgermassen fører til at valgsystemer ikke lenger passer inn i de etablertes plan for et valgsystem spesialtilpasset deres behov.
La oss se for oss et annet scenario utifra det franske presidentvalgsystemet. Det største trotskistiske partiet fikk 6% av stemmene. Trotskisme er en ganske ekstrem form for kommunisme. Det var imidlertid også andre trotskistiske kandiater, og til sammen fikk de over 10% oppslutning. Med en karismatitisk leder skiller det få prosentenheter opp til en skikkelig skremmende mulighet. At de to som går videre fra første runde er Le Pen mot en trotskist. Kampen kan da være mellom en kommunist og en fascist, og at en av dem blir valgt med 20 prosent av stemmende mot 60% blanke stemmer. Sådan er et valgsystem som skjelver!
